FORORD

Jeg vil forsøke å lage en kronologisk oversikt over mitt lange idrettsliv basert på dagbok fra fotballkarrieren i Langevåg IL, database med alle trenings og løpsdetaljer og en skrantende hukommelse.

I min tid som aktiv var det å samle på avisutklipp noe man "hevet seg over" - man skulle helst ikke lese avisreferater en gang. Det er noe jeg angrer på i dag, avisutklipp hadde vært til god hjelp i det foreliggende arbeidet.

Faren for at dette vil bli en "skryteframstilling" er nok stor, men jeg vil forsøke å være så objektiv og korrekt som mulig.

Hensikten med dette "prosjektet" - som består i å grave fram fra notater og hukommelse - er fornøyelsen med å dvele ved en side av livet som jeg ikke for noen pris ville ha vært foruten. Er det i tillegg noen som kan ha glede av å lese dette - så værsågod !

Jeg ble tidlig klar over at jeg var litt "annerledes" enn mine jamnaldringer når det gjalt forholdet til idrett. Jeg lå med øret til radioen når det var idrettssendinger - først og fremst fotball, friidrett og skøyter - og enhver mulighet ble benyttet til å få med mer lunkne kamerater til fotball på løkka og andre fysiske aktiviteter som det var mulig å lage konkurranse av.

Fotballkarieren fikk en "flying start" da min eldre søster Liv, kom hjem fra ferie i Danmark med en fotball - jeg var vel 5-6 år da.

Jeg starter med året 1957 da jeg som 15-åring spilte min første kamp i organisert fotball på Langevågs guttelag, og slutter med året 2004 da jeg løp min siste maraton. 

                                              -------------------------------------------------------------

1957 - Kong Håkon døde.

Dette året gikk jeg på framhaldskolen og der ble jeg bedre kjent med to gutter fra nabobygda Mauseidvåg, som også var "hekta" på fotball, det var Harald EIkrem og Arne Furnes. Hverken i Mauseidvåg eller på Eidsnes - som jeg er fra - var det dengang organisert fotball. En dag på skolen ble vi enig om at vi skulle dra til Langevåg og høre om vi kunne få være med på guttetreningen der.

Vi sjekket opp når de hadde trening. Da dagen kom var imidlertid uhellet ute for mitt vedkommende - far skulle foreta et støypearbeid hjemme og forventet at jeg hjalp til. Det var ikke et tema å komme med innvendinger - jeg nevnte ikke engang mine planer for dagen - tidene har forandret seg !

Harald og Arne dro uten meg og fikk være med på treningen, som ble ledet av Bjarne Hoff.

Jeg var spent da jeg neste dag møtte de to - de smilte lurt og kunne fortelle at de var tatt ut på laget til neste kamp som var mot Brattvåg i Brattvåg førstkommende søndag - "jeipen" falt som en stein. Men de klarte ikke å holde seg lenge - jeg var også tatt ut - bare på omtale.

Det generøse uttaket var nok et resultat av at influensa herjet i Langevåg og flere av spillerne var syke.

Det som rørte seg i hodet nå lar seg ikke beskrive - det var ikke en drøm, for det var mer uvirkelig enn som så.

Nå gjikk turen til Ålesund for å kjøpe fotballsko, for hittil var det bare noe vi kalte "tennissko" som jeg benttet. Det som var vanlig den tiden, var fotballsko med lærknotter som ble spikret under solen. Slike måtte jeg nok ha nå. På Lundes sportsforretning i Ålesund hadde de fått inn en ny type sko som ble anbefalt. Dette var sko med faste gummiknotter, og slike ble anskaffet.

Tiden fram til søndag gikk utrolig seint og jeg tror jeg var på plass og ventet på spillerbussen -  der også damelaget i håndball var med - minst en halvtime før den skulle komme.

Arne skulle spille sidehalf, jeg indreløper og Harald senterløper. Det var trebacksystemet som var enerådende den gang, det er vel temmelig ukjent i dag. Forsvaret besto av keeper,sidebacker, senterhalf og sidehalfer. Angrepet besto av vinger indreløpere og senterløper.

Kampen ble bare en drøm - vi vant 5-0 - Harald scoret 2 og jeg 1 mål. Håndballaget vant også, så stemningen var på topp i bussen på hjemturen.

Resten av sommeren var  som en ny verden for meg. Jeg og Harald syklet i lag til Langevåg på trening 2 ganger i uken mens Arne "gav seg" - han var nok ikke like "helfrelst" som vi.

Uken etter Brattvågkampen skulle Langevåg spille juniorkamp i Sykkylven. Jeg og Harald ble tatt ut og vi spillte fast på både gutte- og juniorlaget resten av sesongen. Harald fortsatte som senter mens jeg ble sidehalf.

Det var søndag og guttelaget skulle ha hjemmekamp. Jeg var klar til å dra og forventningen var stor - da kom det beskjed om at kampen var avlyst - Kong Håkon var død. Jeg må innrømme at skuffelsen over at kampen var avlyst var større enn over at kongen var død. 

Denne høsten måtte viktige valg foretas. Skulle jeg begynne på realskolen eller skulle jeg ut i arbeidslivet ?. Hadde det ikke vært for fotballen så ville det naturlige valget for meg vært å bli fisker, men da var det umulig å satse på en fotballkariere - altså måtte det bli realskolen. Både Harald og flere av mine nye kamerater i Langevåg begynnte på realskolen i Ålesund. 

I ettertid har jeg ofte tenkt på dette viktige valget, det representerte et formidabelt veiskille i livet mitt, "hvor hadde mine veier gått" om jeg hadde valgt annerledes ?

Langevågs guttelag i 1958: foran f.v. Kåre Ullaland, Kåre Bjørkavåg, Per Otto Vestre, Arild Drågen og Randulf Grønmyr. bak f.v. Elias Stadsnes, Oddgeir Salen, Harald Eikrem, Harald Nørve, Arnfinn Rudi og Johan Måseide.

Fotballen og fotballmiljøet la beslag på all min fritid i sommerhalvåret.Jeg og Harald syklet til Langevåg, ikke bare de dagene det var trening og kamper. Løkkefotballen på Støleskaret på Eidsnes klarte jeg imidlertid å beholde i flere år. Vi var en jeng som spilte fotball her etter skoletid når muligheten bød seg.

Harald og jeg spillte fast på både gutte- og juniorlaget disse årene. I Mauseivåg IL begynnte man å arbeide med planer om å stille seniorlag i kretsserien og det ble forsøkt å overtale Harald og meg til å skifte klubb. For meg var det aldri aktuelt, men Harald var mauseidvåger og det var naturlig at han lot seg overtale. Jeg var nå alene på sykkelturene til Langevåg.

Langevægs juniorlag 1960 på tur - sjekk kleskoden !

Dette ble et begivenhetsrikt år som framstår klart i hukommelsen - det kommer sikkert av at jeg så ofte har tenkt tilbake på alt som skjedde dette året.

Vi hadde et godt juniorlag som nådde langt i NM-cupen. Vi slo ut Molde som hadde mange spillere som senere har utmerket seg - Brakstad, Hestad, Fugelseth og Austnes for å nevne noen. En ting husker jeg godt fra den kampen - det ble ekstraomganger og straffekonk. Jeg skulle ta en av straffene og jeg var så skjelven når jeg kom fram til ballen at jeg følte at beina sviktet under meg. Utrolig nok ble det mål, men jeg lovte meg selv at jeg aldri mer skulle ta straffespark i en viktig kamp - og det løftet har jeg holdt. Vi vant straffekonken og stemningen steg enda et hakk da vi fikk melding om at A-laget hadde slått Ålesund 4-2.

I neste runde møtte vi DJERV fra Bergen. De var for gode for oss, og så var det slutt på den "drømmen" - men det skulle bli flere "drømmer".

Dette året ble kretslagsturneringen for junior i Horten innført. For å komme dit måtte Sunnmøre kvalifisere seg mot Romsdal og Nordmøre. Jeg ble tatt ut og dermed var en ny uvirkelig "drøm" gått i oppfyllelse. Vi slo Romsdal 7-1 og Nordmøre 8-0, dermed var vi klar for hortenturneringen. De mest profilerte spillerne på laget var Kjetil Hasund og Kallen Johansen - de fikk senere flere A-landskamper.

Turneringen i Horten ble et minne for livet. Vi bodde i et klasserom på en skole og ble etter hvert en sammensveiset jeng. Den kampen jeg husker best var mot Østfold, det ble 1-1 og på laget spillet Egil Olsen senere bedre kjent som Drillo. Han var en som det ble lagt merke til allerede da. Mot Grenland ble det også 1-1, men vi tapte 1-2 mot Rogaland.

Jeg såg TV for første gang den uken, og en dag kom Thorbjørn Svendsen på besøk. Han håndhilste på alle spillerne - ei "klubbe" av en håndbak full av fregner. Svendsen var den som hadde flest landskamper, og han spillte senterhalf på Sandefjord og landslaget.  

Grasbana på Langevåg stadion ble åpnet dette året. Jeg fikk æren av å være fanebærer til åpningssermonien og tok det som tegn på at man betraktet meg som en lovende spiller. Jeg debuterte også på A-laget i åpningsturneringen. På høsten ble det også debut i seriekamp. 5 A-lagskamper ble det før sesongen var over.

Langevåg hadde fått ny trener fra østlandet - Reider Steen Jensen som også spillte på laget. Serien gikk den gang over høst - vår og etter halvspillt serie låg Langevåg godt an, og var sammen med Hødd favoritter til å vinne serien.

Det hadde vært en hektisk og begivenhetsrik sesong. 38 kamper på Langevågs A-lag, B-lag og Juniorlag og 5 kamper på Jr.-kretslaget.

Spenningen foran 1961-sesongen var stor - ville jeg få spille på laget og ville vi bli kretsmestre ? Laget hadde en veldig høy gjennomsnittsalder og jeg var den eneste under 22 år.

Treningskampene gav gode resultat og det såg ut til at jeg var tiltenkt en plass som sidehalf.

Det skortet i alle fall ikke på viljen - jeg fikk premie for flest treninger i løpet av vinteren - en brevåpner med inngravert "For flest treninger i 1961". Det var vel også en påskjønnelse for å sykle en mil til og fra trening.

I seriekampene var vi helt overlegne, spesielt husker jeg kampen mot Ålesund som var min første på Aksla stadion for A-laget. Ålesund tok ledelsen 1-0, men vi vant 7-1. "Seriefinalen" såg ut til å bli mellom Hødd og Langevåg.

Dagen kom med strålende vær og det ble en sensasjonell publikumsrekord - ca. 7000 tilskuere. Magne Fylling hadde hatt en strålende vårsesong og landslagstrener Willy Kment var til stede for å sjå på han. Vi vant 3-0 og vi var dermed Fylkesmestre.

Seriesystemet den gang bestod av hovedserie og landsdelsserie som de to øverste nivåene. For å rykke opp fra landsdelsserien til hovedserien, måtte vinneren i avdeling Møre spille kvalifisering mot vinneren i avdeling Trøndelag. Det skulle spilles hjemme og utekamp og Langevåg skulle ha hjemmekamp først.

Vinneren i Trøndelag var Steinkjær som hadde landslagsspillere som Stakset, Dybvad og Kotte - sistnevnte var nettop kommet hjem fra et mislykket proffopphold i Italia.

Hjemmekampen endte 3-3 etter at Langevåg hadde ledet 2-0. Igjen var det ca. 7000 tilskuere og bildet nedenfor ble tatt den dagen. Som "linselus" i bakgrunnen kan vi skimte Arnfinn Rudi som senere skulle spille omtrent like mange kamper på laget som meg selv.

Returkampen vant Steinkjær 3-2, de rykket dermed opp til hovedserien der de ble nr.2 det påfølgende året. 

Latinskolelaget 1962
Foran f.v. Bjørkavåg, Standall, Lilleheim, With og Bang. Bak f.v. Kleive, Nedregård, Nilsen, Berset, Rødland, Tøsse og Eikrem.

.Sesongen ble innledet med treningskamp i Brattvåg 25 mars med høye brøytekanter. Vi vant 8-0 og jeg fikk en av mine få scoringer på A-laget.

I serien ble vi nr. 2 i 3. divisjon. Det var imidlertid cupen jeg husker best dette året. Vi vant 3-0 over Rollon i 1. runde og 4-2 over Hødd i 2. runde. I 3. runde møtte vi Gjøvik-lyn på Gjøvik og fikk skikkelig "juling", vi tapte 6-1. Gjøvik-lyn hadde et "kanonlag" det året med landslagsspillerne Rolf Bjørn Backe og Erik Johansen. Jeg slet voldsomt med å holde styr på Erik Johansen som var min motspiller.

På latinskolen hadde vi skolelag  Vi var i Molde og spilte en kamp, men resultatet husker jeg ikke. ÅFK var godt representert på laget med With, Kleive og Rødland.

Jeg var rødruss dette året og russelivet var normalt ikke så lett å kombinere med en seriøs fotballkarriere. Men i mitt tilfelle gav det meg en god unnskyldning til nesten ikke å delta i russefeiringen. For eksempel avstod jeg lett russeturen til Hamburg som var tradisjon dengang.

Jeg var fast på laget til Langevåg. Vi ble nr.2 i 3.div. og den kampen jeg husker best var hjemmekampen mot Hødd som vi vant 6-3. I 60-åra arrangerte Norsk tipping noe som de kalte tippekampene, det var kamper som ble spilt for at fotballtippingen skulle gå sin gang også når det var feriepause i serien. Vi fikk tippekamp mot Nidelv fra Trondheim som vi også vant 6-3. Alle spillerne på det seirende laget fikk premie fra Norsk tipping.

En annen tradisjon i 60-åra var den årlige kampen mellom by og bygd. Bygdelaget besto mest av spillere fra Hødd og Langevåg mens bylaget mest besto av spillere fra ÅFK, Herd og Skarbøvik. Jeg ble tatt ut på bygdelaget dette året og vi vant kampen 6-1.

Høsten kom og jeg dro til Oslo for å studere, men det var tidlig klart at jeg skulle hentes hjem til kampene. Det var ikke noe problem for Vigra flyplass var kommet og på ledige seter fikk studenter 50 prosent moderasjon. Jeg betalte da 75 kr. for flybiletten og jeg lærte fort hvilke flyruter jeg skulle ta for å være sikker på at det var ledige seter.

Lagbilde av "Sunnmøringens" fotballag i bygdelagsserien i Oslo, tatt en gang i perioden 1964-1967

Det ble mange flyturer mellom Fornebu og Vigra dette året. I cupen ble vi slått ut i 2. runde av Raufoss. Vi spillte "tippekamp" mot Rosenborg som endte 3-3. Langevåg ble nr. 4 i 3. div.

I Oslo fgikk jeg også spille fotball. Bygdelaget "Sunnmøringen" stillte lag i bygdelagsserien og her ble det gjensyn med mange kjente fra sunnmørsfotballen. På bildet er det hele 3 som har spillt på A-laget til Langevåg, foruten meg selv, Arne Nyhaug og Øyvind Ramnefjell.

Problemet med trening ble det også en løsning på. Jeg fikk trene med Blindern studentidrettslag som spillte i en lav div. i kretsserien i Oslo. Trener her var en "gammel" landslagsspiller fra Nordfjordeid som spillte på Lyn i sin tid. Han het Knut Osnes og han trente senere både ÅFK og A-landslaget.

Ofte "rasket" vi sammen en jeng på Blindern og spillte fiveaside på plenene rundt universitet. En episode fra en sånn fiveaside, var litt spesiell. En mann kom ut på en balkong i ei boligblokk og brukte kjeft for at vi "ødela" plenen - det var kjendisen Rolf Kirkvåg.

Det ble en ny sesong med flyturer og spill på Langevågs A-lag. I serien slo vi Molde med 3-2 hjemme og tapte 1-3 borte. ÅFK slo vi 2-0 borte men spillte uavgjort 2-2 hjemme. Herd var begynt å "yppe" seg i 3. div., vi spillte uavgjort 1-1 hjemme men tapte 1-2 borte. Hjemmekampen mot Kristiansund ble en noe spesiell affære, den vant vi 11-0 og på laget spillte en som jeg skulle bli godt kjent med året etter - Herman Åsgård. I cupen ble vi slått ut i 2. runde av Molde. Også dette året fikk vi "tippekamp" mot Rosenborg, den vant vi 4-3 hjemme.

I Oslo ble det nye opplevelser. Jeg ble tatt ut på realistenes lag i fakultetscuppen, det gikk ikke verre enn at jeg også ble tatt ut på universitetslaget til universitetsmesterskapet som ble spillt på landbrukshøyskolen på Ås. Lagene som var med der var Oslo universitet, Landbrukshøyskolen på ÅS, Bergen universitet og NTH i Trondheim. "Muntrasjonsråd" på Laget vårt var Nils Arne Eggen som dengang var en ukjent spiller på Rosenborg. Vi ble universitetsmester og det vanket gullmedalje på hver enkelt spiller.

I 60-åra hadde Sunnmørsposten et opplegg med å utpeke "ukens 11" i 3.div for hver serierunde. Ved sesongslutt ble det så diplom på de som kom flest ganger med på "ukens 11". 1966 var nok en av mine beste sesonger, og jeg var en av de heldige som fikk diplom. Det var 4 fra Herd, 2 fra Langevåg, 2 fra Molde, 2 fra velledalen og 1 fra ÅFK på årets ellever. Det gjenspeilet nok godt styrkeforholdet mellom lagene denne sesongen. Herd var klart best og vant 3.div. Langevåg hadde en svak sesong. Vi tapte begge kampene mot Molde, vant en og tapte en mot Herd, og endte som nr.5 i 3. div.

I cupen gikk det bedre, vi slo Clausenengen i 1. runde, Hødd i 2. runde og Møtte Rosenborg på Lerkendal i 3. runde. Det ble et mareritt for mitt vedkommende. Jeg spillte mot Odd Iversen som hadde sitt store gjennombrudd dette året, og vi tapte 5-0.

I Oslo fikk jeg også dette året spille på universitetslaget. Turneringen var i Bergen og vi spillte finale mot Bergen Universitet. Det ble uavgjort og straffekonk som vi vant, - ny gullmedalje. Drillo var spillende lagleder og Herman  Åsgård var også med på laget. Jeg benyttet alle andledninger til minne ham om kampen i Langevåg året før. På Bergen Universitet spillte Harald Eikrem - en "gammel" kjenning! - han studerte medisin i Bergen. 

Nok en skuffende sesong for Langevåg i 3. div. Det ble tap og uavgjort mot ÅFK, to tap mot Molde og seier og tap mot KFK. Vi ble nr 4 i 3.div. I cupen ble vi slått ut av Hødd i 2. runde. Vi hadde imidlertid ei vellykka ferieuke på Lillehammer, der vi spillte tippekamp mot Mesna og privatkamp mot Vingerom og Fåberg.

I Oslo ble jeg enda engang tatt ut på Universitetslaget og dette året skulle vi til Trondheim. Kampene ble spillt på Ranheim i strålende vær. På laget dette året spillt Kikkan Pettersen som var stjerne på ishockeylandslaget, han var liten men "brei som ei låvedør".

I pausen i en av kampene stod vi ute på banen, Egil Olsen holdt sjongløroppvisning og en håndfull tilskuere stod på sidelinja og fulgte med. På den tid spillte Drillo på A-landslaget og fikk mye kritikk for at han drillet så mye. Plutselig hørte vi en av tilskuerne rope høyt: "det blir ikke mål av sånt". Drillo tok ned ballen, satte ene foten på den, tok hoftefest og ropte tilbake på klingende Østfolddialekt: "har'u sitt noen som har scora i pausen du'a?".

På banketten etter kampen holdt Kikkan Pettersen tale. Han stillte seg bak stolryggen og det var nesten bare hodet som stakk opp. Han innledet med å gjøre oppmerksom på at han hadde reist seg - han behersket selvironien den karen.

Jeg ble ferdig cand. mag. til Jul og bestemte meg for å gjøre unna militærtjenesten. Rekruttskolen i flyvåpenet var på Værnes, og før vi dro hjem til Jul, fant jeg og en god kmerat med felles interesser - Erling Brandsnes - ut at vi begge skulle til Værnes.,

Erling Brandsnes.

I Januar møtte jeg opp på Værnes for å avtjene førstegangstjenesten i flyvåpenet. Jeg fant fram til brakka der jeg skulle bo, og døra inn til rommet. På døra stod et oppslag over hvem som skulle bo på rommert, jeg leste: Kåre Bjørkavåg, Erling Brandsnes......

Erling spillte fotball på Folldal og han var aktiv langrennsløper. De 3 månedene rekruttskolen varte, ble det mange harde treningsturer og jeg måtte slite for å holde følge med Erling på langturene. Vi hadde en sersjant som likte å "herse" med rekruttene på løpeturer, men vi fikk han fort "ned på jorda igjen".

Etter rekruttskolen ble både Erling og jeg sendt til Lutvann i Oslo for å ta kurs på flyvvåpenets skole der. Her var det løp Lutvann rundt hver uke, det var vel det vannet som senere havnet i tunellen som ble laget for flytoglinjen til Gardemoen.

Jeg hadde altså et glimrende fysisk grunnlag når fotballsesongen startet dette året. Jeg ble ogå hentet hjem for å spille kamper for Langevåg. Vi ble nr 3 i 3. div. og utslått av cupen av ÅFK etter ekstraomganger.

Etter kurset på Lutvann ble jeg sendt tilbake til Værnes der jeg ble resten av militærtjenesten. Alt låg fint til rette for fotball der. Værnes stillte lag i forsvarskuppen som ble avviklet i Steinkjær. På laget hadde vi Per Pettersen som spillte på Frigg og A-landslaget. Resultatene kan jeg ikke huske, men jeg husker at jeg i ei knallhard takling med Thorbjørn Skjerve som spillte på ungdomslandslaget, fikk vridd kneet slik at jeg mistet flere kamper resten av sesongen. 

I april dimmiterte jeg fra det militære. Det var fem og et halvt år siden jeg dro hjemmefra og jeg såg fram til å få trene og spille privatkamper sammen de andre på laget. Jeg hadde imidlertid fått oppleve mye i "utlendighet" og helt sikkert gjort nyttige erfaringer.

I 3. div. var det nå flere nye lokal lag som VRF, Ørsta og Skarbøvik men det var Herd og Molde som som var Langevågs største rivaler. Mot Molde vant vi en og spillte uavgjort den andre. Mot Herd vant vi begge. Vi ble nr. 2 i 3. div.

I cupen ble vi slått ut i første runde av Spjelkavik. I tippekampåen dette året, spillte vi 2-2 hjemme mot mot Sverre fra Levanger. 

                                           ----  "Beretningen" fortsetter i DEL 2 ----

tilbake til IDRETT