FORORD

Hvor min interesse for fjell og fjellturer kommer fra, vet jeg ikke. Kanskje er det arv og miljø kanalisert gjennom min far - i alle fall kan jeg ennå lett hente fram stemningen og forventningen fra tidlige fisketurer til Svartevatnet på Solevågsfjellet.

I en periode var det toppturene som stod i fokus. Jeg ble klar over at jeg lett vennet meg til høyder og at avgrunner heller trigget meg enn skremte meg.

I konkurransen mellom fotball og fjellturer ble fotballen prioritert og følgelig ble det mest i vinterhalvåret det ble tid til fjellturer.

Det vil naturligvis bli et utvalg av fjellturene som vil bli behandlet. Utallige dagsturer på Sulafjellet vil f.eks. bli "fredet", selv om det knytter seg fine opplevelser til mange av dem.

Mange av turene har nok gått i glemmeboka, men ved hjelp av notater og bilder skal jeg i kronologisk rekkefølge forsøke å lokke fram noe fra glemselen, mest for egen fornøyelse - men er noen interessert i å lese - så værsågod.

Fra Dalmannshorn mot Brekketindane, Slogen og Jakta.

Deltakere: Harry Lervåg og Kåre Bjørkavåg.

Deltakere: Harry Lerevåg og Kåre Bjørkavåg.

Vi dro til Bondalseidet og tok skitrekket der. Fortsatte oppover mot toppen. Bratt siste stkket og på toppen blåste det kraftig, så det ble en rask retur. Nedturen satte visse krav til skiferdighetene, men ingen tilskuere - heldigvis.

En kort dagstur uten de store naturopplevelsene.

Deltakere: Harry Lerevåg og Kåre Bjørkavåg.

Vi startet turen fra Vollane i Barstadvik, uten kart og dårlig orientert om ruta. Fra Romedalssæter fortsatte vi oppover mot Ramtind, uten å gå helt opp på toppen. Man kan passere syd for toppen, men går man for langt nede er det bratt steinur.

Nede på Salen mellom Jønshorn og Ramtind stod vi overfor vårt første store valg og vi angret på at vi ikke hadde forberedt oss bedre. Skulle vi gå rett mot toppen eller skulle vi gå ned til vatnet og følge vestegga syd for vatnet ? - Vi valgte det siste og startet på spennende friklatring langs vestegga. Men det gjikk ikke lenge før Harry sa stopp - hit og ikke lenger. Jeg forstod at å argumentere i et sånt tilfelle var dumt, men jeg lovte meg selv at hit skulle jeg tilbake, for turen videre såg veldig spennende ut.

Vi returnerte til salen der vi valgte feil og fortsatte rett mot toppen. Det viste seg å være lettere enn det såg ut til og vegen gav seg selv. Det var bare et punkt som kunne være litt skummelt og her var det lagt ut en kjetting.

Toppen er veldig luftig med fantastisk utsikt og dramatiske nære omgivelser. Vi hadde brukt mye tid og kunne ikke vente for lenge med returen som nå gjikk over toppen av Ramtind. Fint vær og en fantastisk natur, men en slitsom tur på grunn av vårt feilvalg. 

På Devoldhytta i Valldal: f.v. Ole Andreas Devold, Kåre Bjørkavåg og Arne Åkre - Fotograf Audun Sandvik

Deltakere: Ole Andreas Devold, Audun Sandvik, Kåre Bjørkavåg og Arne Åkre.

Sommeren 1963 inviterte Ole Andreas på hyttetur I Valldal mens 3 av oss ventet på resultatene fra eksamen artium. Interessene til de 4 deltakerne tilsa at dette kom til å bli toppturer i fjellet. Ole Andreas disponerte russebil så selv omjeg ikke hadde sertifikat så lærte jeg hva det ville si å gi mellomgass for å skifte gir.

Lihornet:

Det første fjellet vi gav oss i kast med var Lihornet - det var vel nesten for oppvarming å regne.Turen startet fra Lingås til ei sæter og videre opp mot toppen av Lihornet. Vifulgte så egga mot vest til vi var rett over Åveråneset. Der gikk vi ned og tok ferga tilbake til Valldal.

Ormula:

Dette skulle bli en fjelltur der detaljene sitter godt den dag i dag. Ormula er ca. 1400 m og vi startet på 0 ikke langt fra hytta. Vi var klar over at det ville bli en lang dag så vi startet tidlig og etter 4 timer var vi på toppen. Flott utsikt over en imponerende fjellverden.

Rett under oss mot øst låg et vann som det er knyttet et sagn til. Det er noe med Olav den hellige og en gullkopp, han dro visst nok gjennom dalen en gang. I alle fall heter vannet Gullkoppen.

Mellom oss og vannet låg en bre i fin helling ned mot vannet, og fristelsen var stor til å dra ned  og ta et bad, for det var en svært varm dag. I kanten av breen låg svære steinheller som vi brukte som surfebrett.

Vi forsøkte oss på bading i det delvis islagte vannet, men det ble med forsøket. Vi rastet og koste oss i omgivelser som nok ikke ofte er besøkt av folk. Men hva skulle vi gjøre nå ? - det var høyt opp til toppen igjen og ikke fristet en retur samme vei som vi kom heller. Det andre alternativet var å forsøke å komme ned langs elva som rant ut fra vannet. Når vi kikket ut over kanten såg det veldig skummelt ut, dalen låg langt der nede og ikke hadde vi oversikt over hele ruten heller.

Vi valgte å forsøke, og det kunne ha blitt et skjebnesvangert valg for denne nedturen er det skumleste jeg noen gang har vært med på i fjellet. Spesielt hsker jeg et punkt der vi måtte over en kant uten at vi hadde oversikt over fortsettelsen - denne utfordringen har senere gått i reprise i noen drømmer. Vi var imidlertid ikke lettskremte noen av oss og vi kom velberget ned, men vi fikk et sjokk når vi såg oss tilbake og såg hvor skummelt det var. Hver gang jeg reiser gjennom dalen, ser jeg opp og gjennopplever.

Der vi kom ned ligger en gård, og ut på tunet kom det en kar - og han var ikke lite sint - vi fikk ei skikkelig "skyllebøtte". Han kunne fortelle at det var noen som en gang hadde forsøkt å komme opp, men som hadde gått seg fast og måtte hentes ned av fjellklatrere.

På bildet av Ormula kan vi se elva som renner ut fra Gullkoppen, der vi klatret ned.

Syltefjellet:

 Dagen etter "dramaet" på Ormula, kom vi til at vi måtte ha en roligere dag og Syltefjellet såg spennende ut. På en bratt men brukbar sti opp gjennom skogen, kom vi opp og fortsatte langs kanten der vi såg rett ned på sentrum. Vifortsatte til vi kom til første garden i Fjørå, der snudde vi og tok samme vei tilbake.

Dagen etter ble det  mer spenning, men nå av en helt annen art. Vi dro ned til sentrum og ringte til skolen for å høre eksamensresultatene. Jeg tror vi var rimelig fornøyde alle tre.

Bispen: 

Oppholdet på hytta var over og hjemturen hadde vi planlagt å ta over Trollstigen, for om mulig å ta en tur på Bispen. Det drev noen tåkeskyer over Bispen, men vi bestemte oss for å forsøke. Vi visste ikke nøyaktig hvor ruta gikk, men vi valgte trase etter beste evne. Dette var spennende friklatring som begeistret oss alle, men vi var litt imponert når vi kom opp og såg at en 8-åring hadde vært der. Fra toppen skimtet vi Åndalsnes og Trollstigen gjennom tåkesløret. Returen gikk problemfritt etter samme rute.

Til høsten var det Oslo og studier som stod for tur, så fjell-livet gikk trange tider i møte.

Deltakere: Laurits Eikrem, H. Buset, D. Brekke og Kåre Bjørkavåg.

Jeg hadde en gang halvvegs som spøk sagt til Laurits Eikrem at hvis han trengte en til å "henge i tauet", så måtte han bare ta kontakt. Og da han ringte, ble det for dumt å si nei.

Kursen ble satt for Ørsta der vi kontaktet et par fjellklatrere som Laurits hadde avtalt tur med. Det var østeggen til Kolåstind som fristet Laurits. Bodil og Arne Randers hadde skrytt av av denne turen men der var en pinakkel som de ikke hadde klart å bestige. Bodil hadde gitt den navnet "Fuglenebbet", og det var tydelig at dette fristet Laurits mer enn han kunne motstå. Buset Hadde også gått eggen tidligere ute å bestige pinakkelen. Men sammen med en kapasitet som Eikrem øynet han tydeligvis muligheten.

Det var lørdag og vi dro opp til et sted like nor for Standalhytta der vi satte opp telta. Søvn ble det lite av den natta, jeg begynnte å lure på om jeg hadde "tatt meg vann over hodet". All nervøsitet forsvant imidlertid "som dugg for solen" når vi kom opp i høyden, jeg oppdaget snart at jeg hadde ingenting å frykte.

Jeg ble "mobbet" litt med skoutstyret, de tre andre hadde profesjonelle klatresko, mens jeg stilte med mine "tennissko" med rågummisoler som jeg hadde veldig gor erfaring med som klatresko. Det som senere har skjedd på utstyrsfronten når det gjelder klatring, er vel at datidens klumpete sko med vibramsole har bevet seg mer i retning mine lette "joggesko".

Vi hadde en praktfull dag på egga i luftige omgivelser og med tau. Jeg som ikke var vant til å bruke tau, syntes at det var unødvendig i dette tilfellet, men sikkerheten hadde tydeligvis førsteprioritet for disse karene.

Buset og Brekke gjorde første forsøk på Fuglenebbet, men måtte gi opp. Så var det Laurits og min tur til å forsøke. Laurits klatret og jeg ble instuert om sikringsoppgaven i andre enden av tauet. Laurits kom opp og jeg ble "heist" opp som andremann.

Etter at egga var unnagjort slappet vi av på toppen av Kolåstind, og stemninga var høy etter den vellykkede bestigningen. Reuturen syntes jeg var mer skummel enn oppturen , da løp vi nemlig i tau rett nedover breen. Men jeg stolte på at disse lokalkjente karene visste hva de gjorde.

I Norsk Turistforenings årbok for 1964, har jeg siden kunnet konstatere at jeg har fått navnet mitt knyttet til en førstebestigning. 

Deltakere: Laurits Eikrem, Harald Eikrem, Øyvind Stenvåg, Arne Nyhaug og Kåre Bjørkavåg.

Vi skulle forsøke vinterbestigning av Jønshorn. Det var strålende vær og vi startet fra Barstavik uten ski, men snøen var fast og det var lett å gå. Det var meningen å forsøke den vanlige sommerruta til toppen, følgelig var tau og isøks inkludert i utstyret. I det brattest partiet etter at vi hadde pasert Raqmtind kom vi inn i skyggen og da var det ikke sjenerende varmt lenger. Skoene som etter hvert var blitt temmelig våte var plutselig blitt beinharde.

Det viste seg at renna som vi måtte passere var full av snø me3d en overhengende skavl på toppen. og når det i tillegg var hard isglasur på fjellet, måtte vi snart innse at det var bare å snu. Det var nok spesiellt vanskelige snøforhold dette året og vi ble enige om at hvis det passet skulle vi gjøre et nytt forsøk neste Påske. Tlbaketuren fulgte samme rute og på grunn av det strålende været hadde vi hatt en fin tur selv om vi ikke nådde toppen. 

Deltakere: Laurits Eikrem, Harald Eikrem, Arne Nyhaug og Kåre Bjørkavåg.

Første del av turen ble kopi av den året før, like fint vær og om mulig enda varmere. Da vi kom fram til det punktet som vi måtte snu sist, måtte vi innse at forholdene var minst like vanskelige dette året. Laurits hadde imidlertid en reserveplan i bakhanda.

Nede i lia hadde vi utstyrt oss med lange kraftige kjepper som er et godt redskap i ei bratt snøhelling. På plass i tauet og med kjeppene i handa bega vi oss ut på snøhellinga som gikk fra toppen og ned til Oksegylvatnet. Laurits som hadde lang erfaring fra vinterklatring i Alpene vurderte snøforholdene så gode at det ikke var rasfare.

Det var uhyggelig bratt men kjeppene gav godt feste. Sola steikte rett på snøhellinga så vi opplevde en utrolig varme og det var delig å komme opp på toppen der det var en sval trekk.

Etter å ha kvittert bor besøket og og hatt en lang rastepause, startet returen etter samme  rute. Vi hadde nok feilvurdert sola en smule så det var nok antydning til solforbrenning men det hadde vært en fin og vellykket tur og vi var ikke sikre på om Jønshorn hadde vært vinterbesteget før. 

Fra Habbostaddalen mot Brekketindane. Slogen bak til venstre.

Deltakere: Otto-Jan Krogseth, Karl-Otto Moldværsmyr, bikkja til Karl-Otto og Kåre Bjørkavåg.

Utgangspunkt - "kadetten" i Habbostaddalenm og fint varmt vær. Det var lemenår og bikkja til Karl-Otto forsynte seg grådig. Når den ikke hadde plass til mer, spydde den for så å fortsette jakten. Vi rastet ved Patchell-hytta og nøt utsikten mot toppen med forventning i blikket. På turen mot toppen ble det foretatt noen "avstikkere" fra den ordinære ruta for å teste  nervene. Nervene til Otto-Jan fikk mer enn de hadde godt av - i følge egne uttalelser.

Praktfull utsikt fra toppen som ble grundig dokumentert i form av bilder. Det var føerste tur til Slogen for alle tre, og vi var enige om at alt det positiv vi hadde hørt om denne toppturen, var berettiget. Returen ble foretatt langs samme ruta.

Deltakere: Erling Brandsnes og Kåre Bjørkavåg.

Vi startet fra Gammelgarden i Atnadalen og gikk til Bjørnhollia der vi rastet og tok oss god tid for å se oss om. For Erling var det som å "være hjemme", men for meg var det første gang. Vi gjikk så et stykke tilbake samme veg som vi kom, og tok så av oppover Langlupdalen. Et stykke oppe i dalen fant vi oss en bra leirplass ved elva og satte opp teltet.

I løpet av natta begynnte det å blåse så det ble heller lite søvn. Dagen etter satte vi fra oss det meste av utstyret og fortsatte mot toppen av Høgronden. Det blåste og toppen lå i tåke, men elles var været ok.

Toppen av Høgronden var en rund kolle som består av flotte heller i all farger og former. Jeg var så fasinert av de nære omgivelsene at jeg nesten glemte utsikten som ble bra etter hvert som tåken lettet. jeg har ofte senere tenkt tilbake på alle disse hellene, for heller og natursteinsmuring har har blitt en hobby som jeg har brukt mye tid på, og da har tilgang på råstoff alltid vært det store problemet.

Høgronden som er 2115 moh, er elles ikke det mest spennende fjellet etter min smak, jeg tiltrekkes litt mer av det "ville og vertikale".

Tilbaketure fulgte omtrent samme rute, bortset fra at vi fulgte elva i Langlupdalen til vi kryssa ruta til Bjørnhollia.

Smørskredtind

Deltakere: Otto-Jan Krogseth, Kåre Bjørkavåg, Paul Smith og to karer fra Oslo.

Året før Hadde Otto-jan og jeg vært på Slogen for første gang, og vi hadde konstatert at fra Slogen såg Smørskredtind veldig spennende ut. Otto-Jan hadde ikke så mye erfaring, men han var blitt "bitt av basillen" og sjøltilliten var på topp. Året før hadde vi gått Habbostaddalen, så i år ville vi forsøke Skyllstadbrekka. Framme på Patchelhytta traff vi to karer fra Oslo som hadde bestilt fører og skulle på Smørskredtind dagen etter.

Det ble til at vi slo lag med dem. Paul Smith som føreren het, lot vente på seg, så vi startet på egen hånd. Veivalget gav seg selv, for vi visste at det var fra kanten mot vest at vi skulle starte oppstigningen. Omsider dukket Paul opp, og da ble det fart i jengen.  Det ble etter hvert ganske luftig og det viste seg at oslo karene ikke  var særlig fjellvante, så motet forsvant fort. Men ved hjelp av sikringstiltak og iherdige overtalelse fra Paul, kom vi omsider opp. 

Det såg ikke ut til at alle nøt utsikten fra toppen - returen spøkte nok i bevisstheten til noen, den gikk imidlertid fint. Dette var en fjelltur etter min smak og den overgår helt klart Slogen, men man skal ha Kontroll på nervene for store deler av turen er ganske luftig.

Tilbaketure gikk også over Skyllstadbrekka, kontinuerlig underholdt av historiene til Paul Smith. 

Deltakere: Harald Thommassen, KnutUrke, Kjartan Austrheim og Kåre Bjørkavåg.

Vi parkerte bilen på Brunstad i fint varm vær, trass i dårlige meldinger. Tok en titt på Velleseterhytta før vi gav oss i kast med ei svært bratt stigning opp mot Gullmordalsvatnet som var delvis islagt. Turen gikk så gjennom Gullmordalen og over Gullmordalsbreen, her tok vi for sikkerhets skyld på tau.

Da vi krabbet over steinreset mellom Brekketindane og Slogen, åpnet det seg et mektig syn foran oss. Her ser man vel Slogen fra dens mest imponerende vinkel. Nedstigningen til Patchellhytta gjennom steinur, var vel det eneste partiet på turen man kan kalle kjedelig.

Vi hadde en trivelig kveld på hytta med Austrheim-historier og en syltynn en. Dagen etter gikk tilbaketuren gjennom Brunstadskaret i yr og gråvær. Absolutt en anbefalelsesverdig todagerstur.  

Deltakere: Harald Drågen og Kåre Bjørkavåg.

Bilen ble parkert ved Puskensætra på Overøye og ryggsekkene kom på i et praktfullt og spesiellt varmt julivær. Etter ca en og en halv time var vi ved turens mål: Espedalsvatnet. Vi fant en tørr og fin teltplass ved en bekk på nordsida av vatnet og fikk opp teltet.

Vatnet låg der blankt og forlokkende og det gikk ikke lang tid før vi hadde funnet fram fiskeutstyret. Vi fikk lurt noen småørreter med makk og dupp, de fikk imidlertid beholde livet enda ei stund i en dam like ved teltet. Ut på kvelden kom steikeutstyr, loff og majones fram og vatnets innbyggere ble skyllt ned med kald pils.

Senere på kvelden lånte vi en båt og forsøkte å dorge med meps. Dette viste seg å være svært så effektivt, dessuten var fisken vi fikk på denne måten større.

Dagen etter startet med samme varme fine været og vi fortsatte dorgingen - gled rolig rundt på vatnet - dro opp en ørret nå og da som ble transportert i et kokekar over i dammen ved teltet. Bare iført shorts ble det i meste laget med sol, men en fantastisk dag i fantastiske omgivelser.

Til slutt måtte vi imidlertid ta den tunge beslutningen å bryte opp. Det siste vi gjorde var å slakte ned innholdet i dammen som sammen med det vi hadde spist utgjorde ca 45 ørreter.

                                      - - -  Turbeskrivelsene fortsetter under DEL 2  ---

tilbake til FJELL