Første rast på turen.

Deltakere: Berty Eriksen, Bjørn Nerland, Astrid Olsvik, Kåre Bjørkavåg og 250 andre fra Ålesund og Sunnmøre Turistforening og Sula Turlag.

ÅST og Sula Turlag arrangerte denne fantastiske turen godt assistert av MRF.

Vi startet ved Ørnesvingen og fulgte en mer og mindre synlig sti utover fjellsiden. Fra fjorden ser det ikke ut som det er mulig å ta seg fram her, men det bød faktisk ikke på problemer.

Turen gikk i lettskya pen vær med en svalende bris. Det var ingen tung tur, da vi startet i god høyde og følgelig ble spart for mye stigning.

Da vi var på høyde med Gomsdal, valgte halve følget å gå ned til Gomsdal og så følge dalen framover. Vi valgte imidlertid å holde høyde videre sammen med resten av følget.

Oaldsbygda.

Et stykke av turen holdt vi følge med en av brødrene Åkernes som fortalte historier fra livet på fjellgardene.

På reset mellom Gomsdal og Oaldsbygda, ved ei hytte og et lite vatn, hadde vi en lang kollektiv pause.

I Oaldsbygda ble det ny pause mens vi venta på ferga som skulle føre oss tilbake til Geiranger.

Det var en fantastisk fjelltur som det ikke er så lett å gjennomføre, da man er avhengig av båttransport.

Hver gang man er i Geiranger og spesielt når man er på fjorden, blir man imponert over at det er mulig å ta seg fram i fjellsida, og ikke minst over de som tok iniativ til å ferdest her første gang.

Fuglefjellet på Runde.

Deltakere: Knut Olsvik, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

I praktfullt høstvær satte vi oss i bilen og kjørte til Runde.

Dette var en tur det hadde vært snakket om lenge, og et bedre valg av dag er det ikke mulig å gjør, bare se på bildene !

Vi hadde ikke gått langt før den første rasten ble proklamert, og det skulle bli flere.

Oppe på toppen ble det gjort dristige forsøk på å få mest mulig innsyn i fuglefjellet, Astrid gikk nok over streken for hun fikk et anfall av lammende høydeskrekk og måtte åle seg på magen bort fra kanten.

Vi fortsatte langs kanten mot øst, hele tiden med imponerende utsyn og pirrende avgrunn.

Vi drøyde det sålenge som mulig før vi satte kursen nedover myrene.

Det var ikke bare fuglefjellet og utsikten som imponerte på denne turen, men det nydelige underlaget på toppen og kanten østover, det fristet til bare å legge seg rett ut og nyte det.

På vei mot Pyttbua.

Deltakere: Berty Eriksen, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

1.dag.

I strålende påskevær gikk vi fra Brøste gjennom Pyttbudalen til Pyttbua, der var det lite folk været tatt i betraktning, forklaringa var nok at det var siste del av Påska.

2.dag.

Samme strålende vær, og turen gikk mot Veltdalsbu. På toppen av Karihø ble det pause og fellene tatt av for nå var det bare nedoverbakke til Veltdalsbu. På hytta var det god plass, vi hadde hele hytta for oss selv.

3. dag.

Enda en dag med fint vær. Vi hadde planlagt å gå til Torsbu, men i det fine været ble det en altfor kort tur, så litt improvisasjon måtte til.

Vi krysset elva og fant Fieldfarehytta som vi hadde besøkt tidligere på sommerføre. Så satte vi kursen mot Torsbreen. Ved kanten av breen dreide vi av og fortsatte nedover Torsdalen for så å skråe oppover mot Torsbu.

Vi fikk altså mye mer ut av dagen enn å gå den ensformige ture over veltdalsvatna til Torsbu.

På Torsbu var det det "passelig" belegg og vi hadde en hyggelig kveld. 

På Pyttbua, Jægermesteren testes.

4. dag.

Det var nå dags for å tenke på hjemtur. Det naturlige ville være å ta turen over Torsvatnet og via pyttbua. Men også denne dagen innbød været til å improvisere. Noen år tidligere hade jeg gått ei rute som jeg hadde lyst til å gjenta.

Vi gikk mot øst i lett stigning fra Torsbu, dreide så mot venstre slik at vi fikk Storhø på venstre side. Så bar det nedover dalen og over Bollevatnet og Spongevatnet. Her fikk vi vinden i ryggen og det var bare å "spenne ut" anorakken og seile over vatna.

Vi fikk nå ei bratt nedstigning til Pyttbudalen og så var vi på kjente trakter.

Ei påske med lite "stress" på hyttene og fantastisk vær.

I skaret over Nordkopen.

Deltakere: Arne Åkre, Harald Trengereid, Per Vidar Sæhaug og Kåre Bjørkavåg

På en tur til Herdalsetra tidligere i måneden, kom jeg til å nevne for Harald og Per Vidar at jeg mente at Råna var en av de fineste toppturene i Sunnmørsfjella.

Følgelig var vi nå på vei alle tre sammen med Arne. Breen i Nordkopen er ganske bratt på slutten og det kom forslag om å krysse ut til høgre, det viste seg å være et dårlig forslag for her var det brattere enn det såg ut til og løs  ur.

Det eneste litt vanskelige punktet på denne turen er skaret øverst i Nordkopen. Her "deklamerte" Harald at han i alle fall ikke skulle gå ned samme vei. Med fjellerfaring stort sett bare fra Sula, var det en forståelig reaksjon. Litt lenger framme møtte vi ei ungjente på vei ned og Harald ville gjerne vite hvor hun skulle gå ned, Jo hun skulle gå gjennom skaret - da falt "jeipen".

Vel gjennom skaret åpner det sg et mektig syn foran en - Rånaplatået som ender i ei egg, med fantastiske fjellformasjoner på alle kanter.

Det ble en lengre pause på toppen, men noen var veldig opptatt av hvordan nedturen skulle gå.

Heldigvis visste jeg om en annen rute, men der hadde jeg ikke gått selv. I stedet for skaret, fulgte vi egga til høgre, den var svært luftig men bød ikke på tekniske problem. Ved å ta denne veien enten opp eller ned, kan man få mye mer ut av turen. Minuset var at det ble mye mer ur å forsere på denne ruta.

Etter denne turen er jeg ikke mindre sikker på at Råna er en av de fineste toppturene man kan ta i Sunnmørsalpene på sommerføre.

Vil man se flere bilder fra Råna, så er der noen i beskrivelsen av en Rånatur i 1974, i DEL 3

Porten til Jotunheimen ved Juvasshytta

Deltakere: Trimgruppa til Astrid ++

Vi dro fra Ålesund via Lom og til Raudbergstulen på fredag, som ble avsluttet med rekefest.

Overnattet på Raudbergstulen og kjørte så opp til Juvasshytta lørdag formiddag.

Her ble vi organisert i taulag for å gå over breen, det ble ikke store framdrifta når alle skulle "gå i takt", men vi kom da over og kunne frigjøres fra tauene det siste stykket.

Pausen på toppen ble alt for kort, for vi måtte starte returen samtidig da vi skulle i tau igjen over breen.

Det var nydelig vær, bare noen tåkedotter i toppene rundt, og såpass varmt at vi burde ha fått mer tid til å nyte omgivelsene.

Tilbake på Raudbergstulen ble det middag og ny overnatting før vi dro hjem på søndag.

På Nesaksla, Åndalsnes under.

Deltakere: Yngvil Holm, Harald Krøvel, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

Vi startet med å kjøre en bil inn i Vengedalen, der vi skulle komme ned. Så bar det tilbake til Åndalsnes for å ta fatt på stigninga mot Nesaksla, her er det bratt og den tyngste delen på hele turen.

Nå startet et "eventyr" av en fjelltur, hele tiden hadde man Romsdalen i fugleperspektiv på høyre side og dramatiske fjellformasjoner i både nære og fjerne omgivelser.

Selve stien var også fantastisk, variert og med stadig nye utfordringer uten å utgjøre altfor store problemer.

Det er naturlig å sammenligne denne turen med Besseggen, og etter min oppfatning er Romsdalsegga en langt mer interessant tur.

Ved nedstigninga til Vengedalen, er man så mettet med intrykk at man glemmer den litt kjedelige nedstigningen med mye steinur.

Vi brukte 9 timer på turen, medregnet rikelig med pauser. Stigninga var fra 0 til 1350 meter.

Bilder kan bedre enn ord beskrive denne turen:

Over Sunnylvsfjorden, Lundaneset til venstre.

Deltakere Berty Eriksen, Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

Været var usikkert, men vi valgte å starte. Praktisk gjennomføring av denne turen krever to biler og den ene ble plassert på andre siden av tunellen.

Turen opp Ljøbrekka er en noe kjedelig skogsvei, som går i "sikksakk", vel oppe tok vi første rasten.

Vi tok flere avstikkere fra stien for å nyte den praktfulle utsikten over Sunnylvsfjorden.

Simba måtte gå i band for det var sauer over alt, og de var tydeligvis vant til hunder. Et forsøk på å bjeffe mot en flokk, resulterte i at bjellesauen trampet i bakken som for å vise at her var det han som var sjef.

Været var skiftende, stille men bra temperatur, og regnet holdt seg unna helt til vi var nede på Ljøsetra, da fikk vi en skur, men her var det mulig å komme under tak.

Turen er beregnet til 3 timer - vi brukte 6 - det forteller litt om evnen til å raste.

Turen ble avsluttet med middag på Stranda. 

               -------------------- Beskrivelsene av fjellturene fortsetter under DEL 11 ------------------

tilbake til FJELL-LIV