Galdhøpiggen og Glittertind september 1989

Mot Galdhøpiggen.

Deltakere: Harald Valved, Magne Nerland, Bjørn Nerland og Kåre Bjørkavåg

Vi kom fram til Spiterstulen pr bil fredag kveld. Det ble en rolig kveld på hytta, for morgendagens utfordring la ikke opp til utskeielser.

Lørdagen kom med bra vær, men med noen truende skydotter rundt toppene. Det var Galdhøpiggen som var målet, og det er en ganske hard tur fra Spiterstulen, bratt og mye steinur.

Både været og forma holdt og utsikta fra toppen var fin, selv om det låg noen skydotter rundt om.

Harald tryllet fram utstyr for å koke kaffi, men fikk en overaskelse når han trakk den uåpnede kaffiposen ut av sekken, den så ut omtrent som en fotball. Det var dagens fysikkundervisning.

 

Fra oppstigningen til Glittertind, Galdhøpiggen i bakgrunnen.

Returen gikk etter samme rute, og til middagen på Spiterstulen unnet vi oss et par øl, selv om vi hadde planer om nok en fysisk ut skeielse dagen etter.

Søndagen kom med strålende vær, og nå ble kursen satt i motsatt retning av dagen før, det var Glittertind som var målet.

Det hadde skjedd noe med beina i løpet av natta, for nå gikk det utrolig tungt, selv om stigninga ikke var avskrekkende på første del av turen.

Men vi kom da opp, og utsikta fra toppen i det flotte været, var egnet til å glemme alle fysiske plager.

Det var tunge bein som krøp inn i bilen, men tilstanden i hodet var til gjengjeld upåkagelig. Man føler seg ganske "høy" etter en sånn opplevelse, uten andre stimuli enn høyfjellsluft.

De to toppene vi hadde besteget er norges to høyeste, på henholsvis 2469 og 2465 meter. 

  • På Galdhøpiggen.

  • På Glittertind.

Over Gullmordalsbreen til Patchelhytta august 1990

Første pause - ved Velleseterhytta.

Deltakere: Magne Nerland, Bjørn Nerland,Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

Vi parkerte bilene på Hole i Velledalen og gikk en bratt skogsvei til velleseterhytta der det ble pause på vollen ved hytta.

Neste utfordring var Gullmordalsbrekka som er lang og bratt og medførte "hybelkaniner" i synsfeltet for noen. Dett var veldig varmt og desto mer behagelig når vi rundet kanten og hadde det delvis islagte Gullmordalsvatnet foran oss.

Vi gikk på snøen rundt vatnet og inn over Gullmordalen. Etter en bratt oppstigning på snø, var vi på en snøfri rygg med utsikt over Gullmordalsbreen.

Nå kom tauene på og vi krysset breen som endte i en morenerygg, og i det vi stakk hodene over kanten, åpenbarte det seg et mektig syn foran oss. Smørskredtind til venstre og Slogen til høyre. Slogen er vel ikke mer imponerende fra noen annen vinkel.

 

Jeg og Timmen valgte vedskjulet

Nå gjensto en bratt nedstigning til Patchellhytta. Forsøket på å holde høyde og ikke komme for langt ned i dalen, medførte at vi valgte ei rute som ble i bratteste laget for noen.

Vi koste oss på hytta og gledde oss til neste dag da Slogen skulle bestiges. Det var mye folk på hytta og jeg og Timmen valgte å innstalere oss i vedskjulet for natta.

Det hadde vært en fantastisk dag midt i det fineste sunnmørsalpene kan by på, og på ei rute som ikke er så mye trafikkert.

Vi våknet til fullstendig væromslag, lett regn og tåke som låg ned i toppene. Turen til Slogen var det bare å glemme.

Vi hadde følgelig god tid på hjemturen og drøyet frokosten og slappet av på hytta.

Det ble omsider oppbrudd og turen gikk etter den opprinnelige planen. Vi fulgte Habbostaddalen et stykke nedover før vi tok av til venstre, for å komme inn i Brunstadskaret.

Her var vi godt skjermet mot vind og vær og vi fikk en fin tur gjennom Brunstadskaret og ned til Hole der bilene stod parkert.

 

Gullmordalsvatnet.

På turens høyeste punkt. Slogen i bakgrunnen.

Tilbakeblikk over Gullmordalen.

Gullmordalsbreen i bakgrunnen

På Gullmordalsbreen

Gullmordalen, Brekketindane i bakgrunnen

Klar til tur over breen.

Forberedelser til tur over breen.

Brunstadskaret.

Ved Patchelhytta.

Eltrane oktober 1990

Deltakere: Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

Vi parkerte ved kommen i fantastisk høstvær, tok den vanlige råsa opp til Vonhytta. Her ble det pause, men vi var utolmodige, vi skulle på langtur.

Vi gikk over Grøthornet, over myrane og videre ut over sularyggen til vi var på det ytterste punktet av Sula. Her var det Fantastiske høstfarger.

Vi tok en lengre pause her før vi fulgte råsa som går helt ute på kanten på nordsida, på tilbaketuren. her er det fin sti og praktfull utsikt hele veien.

Vi passerte Kjerringvatnet, sandvikhyttene og kom tilbake til Vonhytta. Dette er en lang tur og så sent på året må man "stå på", for ikke å "mørkne ute".

På Grøthornet.

Høstfarger på Eltrane.

Utsikt fra Eltrane.

Utsikt fra Eltrane.

Fra råsa til Eltrane på nordsida.

Fra Molladalen til Lillestandal oktober 1991

Inngangen til Molladalen.

Deltakere Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

I strålende høstvær startet vi med å plassere en bil på Lillestandal, før vi med den andre bilen kjørte inn Barstadvikdalen og tok den vanlige ruta opp i Molladalen.

Etter en pause ved Storevatnet i Molladalen, startet vi på oppstigninga til overgangen mot Lillestandal. Her ble det en ny pause med fotografering og besøk på en av de nermeste småtoppene.

Nå startet nedstrigninga mot Lillestandal, først på bratt og glatt gressbakke som etter hvert gikk over i lett og fint terreng å gå i.

Da vi kom ned til Sætra, satt det en kar i hytteveggen som tydeligvis var interessert i å komme i kontakt med oss. Det var den kjente bygdehistorikeren Ragnar Standal, og her "satt historiene løst". Dewt ble førsteklasses underholdning og nyttige opplysninger helt til vi ble nøtt til å ta farvel for ikke å "mørkne ute".

Så bar det tilbake til Barstadvik for å hente den andre bilen. En veldig fin tur, der man slipper det vanlige minuset med å gå fram og tilbake i samme spor.

 

Ved Storevatnet i Molladalen.

Moladalstindane speiler seg i et lite vann nede i dalen.

På vei mot overgangen til LillestandaL.

En avstikker til tops, kan skimtes på toppen til høyre.

Fra nedstigninga til Lillestandal.

Tafjordfjella høsten 1992

Fieldfarehytta

Deltakere: Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg.

1. dag.

Vi skulle ha oss nokre dager i Tafjordfjella og målet for første dag var Reindalseter, været var usikkert, men bød ikke på problemer.

2. dag.

Det var elendig vær med regnbyger, men vi satset likevel på å gå til Veltdalshytta. Veltdalen som vel er den fineste ruta i Tafjordfjella, bød ikke på den store opplevelsen denne dagen. I de verste regnbygene søkte vi tilflukt under fjellhyller.

3. dag.

Været var bedre og vi bestemte oss for å prøve å finne Fieldfarehytta før vi returnerte ned Veltdalen. Vi tok oss over demninga og etter god beskrivelse av stedet, fant vi hytta selv om den er veldig godt skjult.

Det var her Rønneberg og co. holdt seg skjult under krigen. Bildene viser eksteriør og interiør.

Turen ned Veltdalen i fint vær, ble en langt større opplevelse enn dagen før. Det er en praktfull dal som må oppleves begge veier, for den tar seg helt forskjellig ut i de to etningene.

Det ble ny overnatting På Reindalseter, noe som i seg selv er en opplevelse med hensyn til middag, kveldskos og ikke minst frokosten med havregrøt og rømme.

 

4. dag.

Det var tid for hjemreise, Men turen ned til Sakkariasdammen der bilen stod parkert, er en kort dagstur, så vi tok oss god tid.

På en lengre pause ved Reindalsfossen, fikk vi besøk av en jeng med fjellfolk der både Oslo, Nordmøre og Haugesund var representert. Det var en trivelig jeng som ble et artig innslag i pausen.

Dette var Astrids første tur på sommerføre i Tafjordfjella og med hensyn til været kunne hun nok tenkt seg en bedre debut.

  • Fieldfarehytta innvendig.

  • Kaffirast i Veltdalen

Tafjordfjella påska 1993

Rast i Pyttbudalen.

Deltakere: Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre bjørkavåg

Jeg sliter med å huske detaljer fra denne turen, og finner ingen notater - kan noen hjelpe ?.

Kartstudier på Veltdalshytta

---------------------- Beskrivelsen av fjellturene fortsetter under Del 10 --------------------

tilbake til FJELL-LIV