Molladalen med Lilleskaret

Deltakere: Berty Eriksen, Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

Molladalen var ikke noe nytt for noen av oss, likefullt blir man "svimeslått" når dalen åpner seg foran en. Vi rundet Storevatnet på høyre side og tok sikte på Lilleskaret som på bildet til høyre er laveste punktet i tinderekka.

Det var mye snø, men den var fast og fin å gå på. Framme i skaret har man tre mektige tinder helt "inn på livet", det er Holtanna og Mohns tind som er en del av tinderekka rundt Molladalen og så er det Slingsbys topp som reiser seg i nord og  hindrer utsikten mot Hjørungfjorden.

Vi forserte den bratte hellinga ned mot foten av Slingsbys topp, her ble det pause med mat og fotofrafering.

På returen var vi innom Reiulf Steen som er en hul stein der det er mulig å overnatte.

Molladalen er en "billig" dagstur, der det er mange muligheter for opplevelser, uten at man trenger å bestige noen topper.

Peer Gynt hytta.

Deltakere: Astrid og Kåre

Vi bodde  på Haukeliseter fjellstue og ville ha oss en dagstur i Rondane.

Vi kjørte inn til Smukksjøseter, parkerte bilen og gikk i retning Peer Gynt hytta. Terrenget var litt uvant for oss som var vant til Sunnmørsfjella. Vi gikk og gikk uten at omgivelsene forandret seg. Det positive var at stien vi gikk på var veldig fin.

Vi kom omsider til Peer Gynt hytta og tok en rast der. Det ambisiøse målet var å gå til Rondvassbu, men det var fort klart at det ble i lengste laget. Vi fortsatte imidletid så langt at vi kunne se dit hvor hytta låg.

Vi valgte å stoppe og heller slappe av i det fine været før vi snudde. Terrenget var slik at vi ikke trengte å følge samme rute tilbake, men det var ikke store forandringene man fikk.

Møtet med terrenget i denne delen av Rondane var en blandet fornøyelse, men slitsomme turer er det i alle fall ikke.

Oppstigninga fra Molladalen - i Jønshornrenna - har begynnt.

Deltakere: Berty Eriksen, Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg.

For å beskrive denne turen, velger jeg å sitere ordrett fra dagboka til Astrid.

Sitat: "Søndag 23/9 kl. 8.20 startet Berty, Kåre, Bjørn og jeg på mitt livs fjelltur. Berty og jeg har hatt så lyst på Jønshorn lenge, men har vært redd for at vi ikke skulle klare det, men nå skulle vi teste oss, alle var enige om at det var ingen skam å snu, om noen skulle få problemer med knærne o. l. eller høydeskrekk

Etter å ha spist ved Storevatnet i Molladalen, studerte vi kartet og leste turbeskrivelsen. Ingen av oss hadde gått denne ruta før. Vi gikk forbi teltplassen og opp til venstre langs ei "renne". Fin sti og super utsikt etter hvert som vi kom høyere opp - STORSLAGENT !!

Øverst i Jønshornrenna, Mohns topp og Håltanna i bakgrunnen.

Vel oppe på egga, var den så smal at jeg satte meg på tvers med en fot på hver side av eggga. Her var det så smalt at Kåre måtte bære Simba. Etter å ha rota oss bort i ei steinur, fant vi endelig en framkommelig "vei" opp til Jønshorn.

For å nå toppen måtte vi krype gjennom et smalt hull og det var plass til bare 3-4 stykker på selve toppen.

Her var det litt av et skue, alle Jørungfjordfjella kneisa i været i den klare høstlufta. Jeg hadde bare solliv på overkroppen og det var så vindstille at vi kunne tenne ei fyrstikke der på 1419 m.o.h.

Vi gikk ned en annen vei enn den vi kom opp. Da vi skulle forsere det trangeste og brattest stykket, måtte vi ta tauet som var lagt ut, til å heise ned Simba, men først måtte vi tømme sekken og putte henne ned i. Med det samme Kåre slapp henne over kanten, dukket hun hodet ned i sekken, syntes sikkert at det var skummelt.

Simba klar for rapellering.

Det ble litt klatring både opp og ned, på hjemturen også, men etter å ha rastet og fotografert fra oss på Ramtind, bar det strake veien nedover.

Først over et parti med mye steinheller, så videre over moseheier med snøflekker, til vi kom ned i dalen med lyng og myr, helt ned til tregrensa, hvor siste stykket bestod av tett granskog.

Vi kom ned i Barstadvikdalen ca. 3 km lenger nede i dalen enn der vi parkerte bilen, men det var kjekt å ha med seg folk med kondis, Kåre jogget og hentet bilen. Vi tok 21 ferga hjem fra Festøy.

Neste dag var jeg spent på hvordan formen var, og det var mye gangsperre." - sitat slutt.

Dagboknotatene gir en god beskrivelse av turen. For egen regning vil jeg tilføye at Jønshornrenna var en positiv opplevelse, den ser mye mer "skummel" ut fra Molladalen.

På toppen av renna hadde jeg en "selsom" opplevelse. Jeg husket 37 år tilbake, da stod jeg på den andre enden av Vestegga til Jønshorn. Jeg ble tvunget til å snu, men jeg lovte meg selv at jeg skulle tilbake en gang og forsøke å gå resten av egga. Det har aldri blitt noe av, og nå er vel eneste mulighet å håpe på en vellykket reinkarnasjon.

Pyttbua i sikte.

Deltakere: Berty Eriksen, bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg

Vi startet lørdag 31/3 for å ta noen dager i fjellet før påskerushet startet. Bra vær første del av turen fra Brøste, men da vi kom over tregrensa satte uværet inn. Det var på grensa til at vi kunne finne fram til Pyttbua. Det kom godt med at vi var "lommekjente" i området.

Været ble ikke bedre de to neste dagene heller, så det ble med korte turer i området rundt hytta. Men vi tok det tapte igjen med å ha det hyggelig inne på hytta.

Da det ikke ble noe bedring i været på mandag, bestemte vi oss for å avbryte turen en dag tidligere enn planlagt.

Oppstigninga fra Skageflå.

Deltakere: Lisbet Uggedal, Berty Eriksen, Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg.

Lørdag 2/9. var vi på vei hjem fra bobiltur og stoppet i Geiranger, der ringte vi til Bjørn og luftet et turforslag. Resultatet ble at han sammen med Berty og Lisbet kom innover søndag morgen.

Vi tok skyssbåten, og etter en rundtur på fjorden ble vi satt i land ved oppstigninga til Skageflå.

Oppe på Skageflå kom det en regnskur, så rasten ble avviklet inne i løa.

Det lettet såpass at vi valgte å fortsette turen som først besto av ei bratt oppstigning.

Videre gikk turen i lett tereng langs fjellkanten og skydekket var høyt nok til at vi fikk med oss den flotte utsikta. 

Rett over fjorden såg fjellsida helt uinntakelig ut, med der hadde vi gått 7 år tidligere da vi gikk fra Ørnesvingene til Oaldsbygda.

På Homlongsetra ble det rastepause og så fortsatte vi til Homlong og videre etter veien til Geiranger. Her ble det kaffipause i bobilen før vi satte kursen hjemover.

En fin tur som fristet til gjentakelse i fint vær.

"Rett som ørnen(e) stiger opp mot himlens blå". Molladalen i bakgrunnen.

Deltakere: Lisbet Uggedal, Bjørn Nerland, Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg.

23/9. i et fantastisk høstvær, startet turen etter den vanlige ruta inn i Molladalen. Vi gikk på høyre side av Storevatnet og tok den bratte stigninga opp i skaret hvor man kan gå over til Lillestandal.

Her starter ei utrolig flått egg mot vest der Svinetinden er den høyeste toppen av en rekke pinakkler. Ruta snirkler seg rundt og over, og man må ta noen vanskelige valg underveis.

Det var vel et par ganger det kom forslag om å snu. " Skrekkblandet fryd" passer vel godt for det man føler på en del av denne ruta. Man er midt i det villeste partiet av Sunnmørsalpene og det sier ikke lite.

Nedstigningen var udramatisk, og til slutt var ringen sluttet. En av fordelene med denne toppturen er at den kan gjøres som en rundtur. 

Konturløse omgivelser mellom Danskehytta og Grotli.

Deltakere Astrid Olsvik og Kåre Bjørkavåg.

Jeg har valgt å "sakse" fra dagboka til Astrid for å beskrive denne turen :

Skjærtorsdag 28/3.

Startet hjemmefra ca kl 11 og kom fram tik Grotli i 15 tida. Vi tok skitrekket opp og gikk derfra i ca 4 timer til Danskehytta, bra føre.

Vi var bare 7 stykker som overnattet på den store og moderne turisthytta. Vi varmet baccalao til middag. Koselig kveld sammen me to menn fra Hareide og Herøy på vår egen alder, og tre ungdommer der to var fra Stavanger og en fra Ålesund.

Langfredag.

Vi skulle videre over fjellet til Veltdalshytta, men p.g.a. dårlige lysforhold (det var umulig å se konturer i landskapet) gikk vi tilbake til Grotli, kjørte ned til Sjåk og inn til Sotaseter, der vi gikk til "duk og dekka bord " i to døgn.

I området ved Sotaseter.

Påskeaften.

Vi hadde en kjempetur på hle 9 timer.Vi var oppe på Handspiken før vi snudde, det ligger på ca 1300 meter og her har man utsikt over Styggevatnet og Austdalsbreen.

Det var litt rart å stå her å sjå utover området der fire arbeidskolegaer hadde en fantastisk sommertur 27 år tidligere.(Breheimen sommeren 1975 i DEL 5)

Tilbaketuren ble en stri tørn, for skyggen hadde kommet i fjellsida og sporene var isete. Vi brukte nesten like lang tid på tilbaketuren som på ture oppover, men en nydelig middag ventet på Sota sæter. Oksestek m/fløtrgratinerte poteter og is m/skogsbær.

1. påskedag.

Denne dagen tok vi mål av oss til å gå opp til Fortundalsbreen, men etter å ha kavet oss 300 meter rett opp og innover fjellet i 3 timer, begynte det å blåse. Vi fant en lun plass, spiste nista og tok en snarvei gjennom skogen ned igjen.

Vi startet hjemturen i 16 tida og var hjemme til 21 nyhetene.

                        ------------------ Beskrivelsen av fjellturene fortsetter under DEL 12 -----------

tilbake til FJELL-LIV