Et bilde som sitter fast i minnet, er den svære kveita som blir frakta til gards på ei høyvogn uten karmer. Det må ha vært like etter krigen og jeg kan ha vært 5-6 år. Kveita som veide 125 kg ble partert i kjelleren hjemme og fordelt mellom slekt og bygdefolket forøvrig.

Jeg ser ikke bort fra at denne opplevelsen har formet min interesse for fritidsfiske generellt og kveitefiske spesielt, og etter hvert som jeg ble stor nok til å være med, ble det mange spennede opplevelser. Hvordan det var mulig å få den svære kveita ombord i den lille robåten langt ute på fjorden har imponert meg mer og mer.

Fiskingen etter kveite med line var noe som ble foretatt senhøsten og framover mot jul. Det var en omstendelig prosess som startet med sanking av blåskjell i Storevalen og i Trongevalane. Blåskjellene ble benyttet som agn på smålinene og 5-6 hundre krok ble egnet og vanligvis satt ut ved Lahellstranda der det var mye småhyse. Hysene som var for store til å bruke som agn, ble hengt en dag eller to og brukt til fiskemat. Rensing og viderefoedling var mor sitt ansvar. Det var ikke mixmaster som ble benyttet den gang, men trau, klubbe og ren handemakt.

Småhyse var det eneste far benyttet som agn på kveitelina. Hysene ble delt på en spesiell måte og slik at det var to agn av hver hyse, et med spor og et med hode.

Far hdde to favorittplasser for lina. Det ene var øst for Sundsfluda i retning Hundeidvika, men meda husker jeg ikke nå - her fikk han storkveita på 125 kg. Det andre stedet og som ble mest brukt, var ved Kviteberga. Ved Kviteberga ble lina satt på en spesiell måte. Strengen som var tauverket fra lina til flotøren var veldig lang og ble rodd ut fra land i vika der Kviteberga begynner.

Lina ble satt en dag og dratt den neste. Dette var ei tid på året da det ikke alltid var fint vær. Var været dårlig fikk jeg ikke være med å dra, men jeg kan ikke huske en eneste gang far lot seg stoppe av været. Han hadde vært med på det som ble kalt verdens hardeste fiske - fisking med doryer fra seilskute i Beringsjøen ved Alaska - dette var i 1920-åra. Hver gang han dro line i dårlig vær og jeg gikk hjemme,var nervene på høykant og blikket stadig søkende mot den urolige sjøen på fjorden.

Det var to "redskap" som ble benyttet for å få kveita inn i båten. Det var en klepp som i tilegg til kroken var formet som ei klubbe, denne gav man kveita et kraftig slag på snuten med før ho ble dratt inn i båten. Det andre ble kalt grev, det var en stor jernkrok med en bøyle som handtak som man fikk et godt tak med. Dette ble benyttet til å dra kveita over ripa. Kveita ble alltid tatt inn i båten med kvitsida opp, dette for at den da har mindre kraft i slaga med sporen.

Å få  kveite så nær inn til jula som mulig var et prestiseprosjekt, for første juledag måtte det være fersk kveite på middagsbordet.

Biskop Monrad Norderval (1902-1976), også kalt ishavspresten fordi han var med på selfangst, hadde hytte på et nes mellom Storevalen og Trongevalane, det ble kalt Nordervalneset. Ofte når vi rodde forbi der, kom Norderval ut for å prate med far. Når han hørte at skatene som vi fikk på kveitelina ble slept ut igjen, fikk vi klar beskjed om at neste gang fikk vi ta med skata til han, for skatevinger var en delikatesse. Norderval likte å fortelle og ei av historiene hans var da han i en diskusjon med mannskapet på ei av ishavskutene kom til å antyde at å ta en dram var å  samligne med å pisse i buksa - det varmet med det samme men ble fort kaldt - OK svarte en av mannskapet, nå går jeg for å ta meg en dram, så får du heller pisse i buksa.

Kveitene som vi fikk på lina, var for det meste mellom 20 og 40 kilo. En gang var onkel Karl fra Ola-garden med og drog line og vi fikk ei kveite på ca 60 kilo, den var svært sprek og da ho kom over ripa og ned i båten kasta Karl seg over kveita for at den ikke skulle slå med sporen, i basketaket husker jeg at ei av årene havnet i sjøen. Det var ikke første gang onkel Karl og far var i samme båt, under storsildfisket i 1950-åra var de henholdsvis bas og lettbåtroer på snurperen Produsent.

En av turene for å dra line husker jeg spesiellt godt. Det var litt urolig vær og far var usikker på om jeg kunne være med, det endte med at jeg ble med. Vi skulle dra line ved Kviteberga, her startet draginga med at vi tok inn blåsa og så rodde vi rett fra land med strengen festet i skuten, dette fordi her var svært brådypt og på denne måten reduserte vi sjangsen for å sette fast lina. Draging av strengen som var svært tungt ble gjort over vabein festet i baugen og sittende på tofta, draging og kveilet av strengen ble gjort i samme operasjon. Under draging var det spennende å høre om han kjente noe som kunne tyde på at det var kveite på lina.

Denne gangen kunne far bekrefte at han hadde tro på at det var stor fisk på lina og plutselig måtte han la strengen gå ut og bare forsøke å bremse. I slike tilfeller ble krokene satt på ripa for at det skulle gå problemfritt i tilfelle kveita snudde ned. Omsider kunne jeg se et svært kvitt flak under båten og jeg følte meg ikke "høy i hatten" og far forsto at jeg var redd. Det gjorde ikke situasjonen bedre at det var urolig sjø, og det endte med at jeg satte meg i skuten og holdt i lina med et par ekstra kroker festet til kveita og så rodde far "slepet" mot land. I ei rolig vik fikk i så kveita inn i båten og nervene fikk roet seg. Jeg synes å huske at denne kveita var mellom 50 og 60 kilo.

Rundt 1960 kjøpte far seg motorbåt og da ble det slutt på kveitefiske fra robåt. Far bandt seg kveitegarn av nylontråd og kveitefiskinga fortsatte med garn som var en mye enklere og effektivere en line. Det ble også mye lettere, da man kunne benytte spel i motorbåten til trekke garnet. Kveitefiskinga fortsatte til langt ut i 1970-åra.

I dag henger garn og streng i naustet på Sulesund. Strengen henger i en uåpnet kveil som ble kveilet av far etter siste draging. Jeg har ofte tenkt at jeg må få målt hvor lang denne strengen er, kanskje kan det komme til nytte en gang.