FORORD

Da dette "ide-prosjektet" ble født en regnværsdag i juli 2016, var det mine "fysisk aktive" interesser jeg tenkte på. Det var naturlig å bruke betegnelsen "fritidsaktiviteter".

I bevisstgjøringen av dette store området og i dvelingen ved en tid som ligger langt tilbake, ser jeg at det oppstår et tomrom hvis jeg ikke tar med min interesse for bøker.

I beskrivelsen av mine andre fritidsaktiviteter har det vært det å grave fram detaljer fra en sviktende hukommelse som har vært utfordringen, - og drivkraften ved gjenopplevelse.

Når det gjelder interessen for bøker er det stemninger mer enn detaljer som dukker opp i erindringsbildet, sterkt preget av nostalgi og sentimentalitet. Disse stemningene er også lettere å kalle fram igjen enn datadetaljer, og følgelig lettere å holde ved like.

I det følgende vil jeg forsøke å beskrive denne erindringsopplevelsen og hvordan min leseinteresse videre har utviklet seg, - først og fremst for gleden ved å gjøre dette, men er noen interessert i å lese, - så versågod.

En av mine første "bokopplevelser".

Jeg lærte vel å lese i en alder som for de fleste andre, men jeg kan huske at når jeg begynnte på skolen så var dette et tilbakelagt stadium. Å lese bøker ble  veldig fort en oppslukende aktivitet. Jeg kan ikke forklare hvorfor det ble sånn, for i min familie hadde ikke bøker noen spesiell plass. Men jeg kan huske at min eldre søster var flink til å bruke bøker som gaver i jula og ved andre anledninger. 

Jeg tror at Ove-bøkene må ha vært av mine første erfaringer, så fulgte Harkes-bøkene, Hardy-bøkene, Hjortefot, Tarzan og mange flere bokserier. Skolebiblioteket ble også et favorittsted.

Spesiellt kan jeg huske vinterhalvåret, der dagene så lenge det var lyst, ble benyttet til utendørs aktiviteter. Men så snart det ble mørkt var det å finne sin plass på sofaen med boka. De voksne opptatt med sitt - alltid noe som skulle gjøres - men ingen TV - av og til radio - mest når det var nyheter - den stemningen i dagligstua sitter som spikret - perfekt scenario for å gli inn i min egen verden - den som sjulte seg mellom permene.

De første årene var tilgangen på bøker begrenset, det var helt uakuelt å kjøpe bøker selv. Det var gaver først og fremst julegaver og lån på skolebiblioteket. Resultatet var at jeg utviklet en vane som jeg lurer på om jeg var alene om. jeg leste om igjen de mest populære bøkene hver vinter. Da var det selvfølgelig ikke spenningen i handlingen som drev meg, men selve stemningen og innlevelsen, man ble på en måte med i handlingen og i stand til å føle glede, sorg og skuffelser sammen med hovepersonene.

En bok som jeg fant på skolebiblioteket hadde  en helt spesiell rolle i min stemningsverden og jeg var like nervøs hver gang jeg skulle låne den - ville jeg finne den ?. Den het "Tundraens sønn". Det var litt rart at dette var en gjenganger, for her var det ikke "happy ending", og jeg kan huske at jeg i lang tid etter at jeg var ferdig med boken, var preget av den triste avslutningen - det var kanskje den første befatningen med en av livets realiteter.

Når jeg tenker tilbake på disse første årene med bøker, lurer jeg på om jeg har mistet litt av denne evnen til innlevelse - eller er det bare et utslag av nostalgi ? - jeg er ikke i stand til å føle samme forventningen når jeg begynner på en ny bok som jeg hadde den gang.

Jeg har en mulig forklaring på dette fenomenet - vi blir i gjennom media så "bombarbert" med sterke sanseintrykk at vi beskytter oss selv ved å ikke å la ting gå for sterkt inn på oss. Er det ikke det som heter å bli "følelsemessig avstumpet" ?.

I realskole- gymnas- og studietiden mistet naturlig nok guttebøkene taket og klassikerne innen litteraturen overtok. Jeg ble medlem i Den norske bokklubben og ble der eksponert for et vidt forfatterutvalg. Jeg leste naturligvis ikke alle bøkene, men hadde en tendens til å "falle for omtalene" og det ble kjøpt bøker som jeg skulle lese "når jeg fikk tid".

En  klassiker som fikk som fikk en spesiell plass var Hamsun. "Hamsunperioden" var total, alt ble lest og her var det ikke først og fremst handlingen som fasinerte, men bruken av ord og formuleringer som var så treffende, og gav en så egenartet stemning.

 Lekser og faglitteratur tok sin tid men juleferien ble reservert for "Lystlesing". Det ble en fast tur på biblioteket for å velge ut "julelitteraturen". 

Interessen for Charles Dickens ble til ved rydding på et loft, der fant jeg boken "To byer" som fikk en spesiell betydning. Det var like før eksamen artium, og som sidemålsstil var en av oppgavene å fortelle om en bok og dens rolle i et elevbibliotek. Dette var jo midt i blinken, for boken handlet om den franske revolusjon, og Paris og London. Resultatet ble en bedre karakter enn jeg normalt fortjente.

Novellesamlingene til Sommerseth Maugham fikk en spesiell plass. Jeg leste dem på engelsk for å bedre på en engelsk som jeg ikke var helt fornøyd med. 

Spenningsforfattere som Ken Follet og Alister Maclean hadde sine perioder, spesiellt Ken Follet har vært en favoritt siden leg leste "Nålen" og i ettertid står "Stormenes tid" som en spesielt stor leseropplevelse. Men i det siste har også Ken Follet sine romaner mistet taket på meg.

I studietiden fikk faglitteraturen en større plass, kanskje ikke i like stor grad drevet av lysten til å lese, men mer for å holde meg oppdatert på det som ble oppfattet som mitt eget fagområde.

Når jeg tenker tilbake på mine leseropplevelser av eldre litteratur lurer jeg på om ikke de store klassikerne har fått en ufortjent stor plass, det er ofte mindre kjente bøker som det er knyttet sterke minner til. Eksempel på dette er Trygve Gulbrandsens Bjønstadtriologi.

Signert utgave av "Elleve dager i Berlin"

Det har nok foregått en utvikling og interessevridning også i voksen alder. De gamle klassikerne har nok vært på vikende front, men det kommer ikke bare av at interessene har forandret seg, men også av at mye allerede er lest.

Det er imidlertid klart at interessen for spennings- og krimlitteratur har økt og at tilgangen på nye forfattere som får gode kritikker er stor.

For mitt vedkommende har det i stor grad vært slik for eldre forfattere at de har hatt sine "perioder". For nye forfattere blir det i større grad slik at når man har fått en ny favoritt, så blir det å vente på neste bok. Noen mister imidlertid "grepet" selv om de fremdeles kommer med nye bøker. Et godt eksempel på dette er Jon Nesbø som jeg ikke orker å lese noe mer av.

Det er to forfattere som har høyeste prioritet, det er Jørn Lier Horst og Håkan Nesser. Nesser har vært min favoritt fra den første boken jeg leste og ingen ting tyder på at han vil tape popularitet i framtiden.

Det er mye som tyder på at jeg er i ferd med å få en ny favoritt. Det er kriminalforfatteren Jørgen Jæger fra Bergen som aspirerer til tittelen favoritt med lensmannen Ole Vik i hovedrollen. det er i alle fall et bekjentskap som frister til flere anskaffelser.

Jeg opplever noe av det samme når jeg leser bøker av Nesser som da jeg leste Hamsun, jeg må av og til bare stoppe og nyte treffende formuleringer og bruk av ord som gir rene "aha-opplevelser" - uten sammenligning forøvrig.

Jeg har vnskelig for å få nye favoritter som følge av venner og bekjentes anbefalinger. Dette er vel både på grunn av forskjellig smak, men også på grunn av at jeg liker å finne fram på egen hånd. Et par unntak fra denne "regelen" må jeg nevne. Det er "Drageløperen" og "Mengele zoo", dette har vært store leseopplevelser som følge av andres anbefaling.

Når jeg nå skal forsøke å avrunde denne lille beskrivelsen av min interesse for bøker, føler jeg at det er altfor mange forfattere og bøker som ikke er blitt nevnt. For å bøte litt  på dette slutter jeg med oppramsing, i tilfeldig rekkefølge, av forfattere og bøker som jeg ikke har nevnt, men som har gitt meg mye.

Forfattere: Stig Larson, Tom Kristensen, Jules Verne, Victor Hugo, Roald Dahl.

Romaner: Onkel Toms hytte, Drep ikke en sangfugl, Pappilon, Moby Dick.

PS. I skrivende stund er det et sitat som "surrer rundt" i hodet, men som jeg har mistet opphavet til - kanskje er det noen som kan hjelpe ?. Sitatet er som følger: "Den som ikke leser bøker, lever bare sitt eget liv".

tilbake til FORSIDEN